Abelkonkurransen Niels Henrik Abels matematikkonkurranse The Norwegian Mathematical Olympiad

Abelkonkurransens historie

Norsk Matematisk Forening ble stiftet i 1918, og det var her initiativet til å arrangere en årlig matematikkonkurranse oppsto. Konkurransen ble arrangert første gang i 1921, og pågikk hvert år til inn i 1970-årene. Det ble tildelt en premie av Kronprins Olav, og senere Kronprins Harald, som gikk under navnet «Kronprinsens pris». Deltagelsen var lav; vanligvis under 10 deltagere, og noen ganger var det ingen deltagere i det hele tatt. På midten av 1970-tallet døde konkurransen stille hen.

Det varte ikke lenge før det ble snakk om å gjenopplive disse konkurransene. I 1979–80 ble det i anledning 150-årsminnet for Niels Henrik Abels død arrangert en konkurranse for nordiske gymnasiaster som samlet 28 deltagere.

I 1981 ble Abel-konkurransen startet som et samarbeide mellom Norsk Matematisk Forening og Aftenposten. Oppgavene ble publisert via Aftenposten. Deltagerantallet var første år oppe i 65, men sank de tre påfølgende år så dramatisk at man begynte å overveie en ny form for konkurranse.

I 1985 ble Abel-konkurransen første gang gitt form av en massekonkurranse: en 100-minutters prøve avholdt på skolene fulgt av en finale med de ca. 20 beste, og invitasjon til den internasjonale olympiaden for de 6 beste. Antall deltagere har steget jevnt og rundet 4000 i 1994. På veien har Nordisk matematikk-olympiade oppstått.

Høsten 1994 ble en ny ordning innført: å arrangere to runder på skolene før finalen. Hensikten var delvis å få en bedre utvelgelse foran finalen, og delvis å kunne gi de beste 10% noen vanskeligere oppgaver å bryne seg på. Endringen er blitt godt mottatt, og ordningen er nå å regne som permanent.

Om Niels Henrik Abel

Mannen konkurransen er oppkalt etter ble født på Finnøy ved Stavanger 5. august 1802, og døde på Frolands Verk ved Arendal 6. april 1829.

Finnøy Prestegård
Finnøy Prestegård, Th. Fearnley, 1826 © Matematisk institutt, UiO.

Niels Henrik Abel var andre sønn til sogneprest Søren Georg Abel og hustru Anne Marie Simonsen. I 1804 ble Søren Georg Abel sogneprest til Gjerstad ved Risør etter sin far Hans Mathias Abel. Her vokste Niels Henrik opp fra han var 2 til han var 13 år. I 1815 begynte han på katedralskolen i Christiania (Oslo). Da han i 1818 fikk ny matematikklærer, Bernt Michael Holmboe, ble hans helt spesielle anlegg for matematikk oppdaget. Den unge, nyutdannede Holmboe ledet Abel inn i såvel klassisk som samtidig matematikklitteratur. Han studerte verker av Isaac Newton, Leonhard Euler, Joseph-Louis Lagrange og Carl Friedrich Gauss, samt samtidige tidsskrift fra Paris. Mot slutten av skoletiden begynte han å arbeide med et problem som hadde opptatt matematikere i mer enn 200 år: å løse den generelle femtegradslikningen ved algebraiske operasjoner.

Holmboe
Bernt Michael Holmboe © Matematisk institutt, UiO.

I 1820 døde Søren Georg Abel, og familien opplevde vanskelige tider såvel på det økonomiske som det personlige plan. Niels Henrik Abel kunne likevel starte sine studier på Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1821 takket være friplass på studenthjemmet Regentsen og privat understøttelse. Etter å ha avlagt anneneksamen i 1822 fortsatte han å studere matematikk på egenhånd. Noe realfaglig studium eksisterte ikke. Han fikk økonomisk støtte fra noen av professorene, og professor Hansteen åpnet sitt hjem for den unge begavede studenten.

Niels Henrik Abel publiserte i 1823 og 1824 sine første vitenskapelige arbeider i det nystartede Magazin for Naturvidenskaberne. I en av artiklene gir han som førstemann løsningen av en integrallikning. Vinteren 1824/1825 trykket han for egen regning beviset for at den generelle femtegradslikningen ikke kan løses ved algebraiske operasjoner. Sommeren 1825 søkte han Kongen om å få stipend for å reise til Carl Friedrich Gauss i Göttingen og deretter til Paris for å studere matematikk. I september fikk han innvilget søknaden, og kort tid etter la han ut på en to års Europareise. I begynnelsen reiste han sammen med venner som skulle studere geologi i Tyskland og Sveits.

Vinteren 1825/26 tilbragte han i Berlin der han møtte den matematikkinteresserte ingeniøren August Leopold Crelle. De ble raskt venner, og i møtet med Abel fikk Crelle mot til å ta fatt på sin drøm om å utgi et matematisk tidsskrift. Første nummer av Journal für die reine und angewandte Mathematik (Crelles journal) kom våren 1826, og i dette tidsskriftet fikk Abel trykt de fleste av sine matematiske arbeider.

Etter oppholdet i Berlin gikk turen via Sveits og Italia før han i juni 1826 nådde Paris, verdens matematikksentrum på Abels tid. Abel hadde spart sitt beste arbeid til det prestisjetunge Akademiet i Paris. Det å få publisert en artikkel her ville bli lagt merke til, og dermed gi ham et navn. I oktober ble han ferdig med avhandlingen Memoire sur une propriété générale d'une classe très étendue de fonctions transcendantes (senere kjent under navnet Paris-avhandlingen), og leverte den til Akademiet den 30. oktober. Avhandlingen ble lagt til side, og kom ikke frem i offentligheten før etter Abels død. Mens han oppholdt seg i Paris møtte han den norske kunstneren Johan Gørbitz, som høsten 1826 malte det eneste kjente samtidige portrettet av Abel.

Ved juletider 1826 reiste Abel fra Paris til Berlin, hvor han traff igjen Crelle. I mai 1827 returnerte han til Norge og sto helt på bar bakke, uten penger og jobb. For å overleve ga han privatundervisning mens han samtidig arbeidet i et halsbrekkende tempo på avhandlinger som han sendte til Crelle i Berlin. Våren 1828 bedret situasjonen seg noe da han ble vikar for professor Christopher Hansteen, som da skulle på en ekspedisjon til Sibir. Etter avslutningen på høstsemestert 1828 reiste Abel til Frolands Verk, hvor hans forlovede hadde stilling som guvernante. Under et juleball ble han syk og begynte å spytte blod. Sykeleiet utviklet seg til et dødsleie, og den 6. april 1829 døde han. En uke senere ble Niels Henrik Abel gravlagt på Froland kirkegård.

Dette nettstedet fungerer bedre med javascript.